Arbeidsliv

Arbeidsmarkedets oksymoron

Næringslivet er ute og bekymrer seg for hvilke konsekvenser innreiseforbudet vil få. Pandemien belyser mange svakheter ved vårt samfunn. Næringslivet er avhengig av flere titalls tusen arbeidere. I industri, bygg og anlegg, fiskemottak osv. Det ble gjort unntak fra karantenebestemmelser. Mens stadig flere nordmenn blir permittert eller arbeidsledige.

Antall arbeidsinnvandrere har økt fra 36 000 i 2003 til 250 000 i 2020, de fleste bosatt i landet, mens 93 852 pendler over grensen.

Når det blir to samtidige kriser der man har underskudd på arbeidskraft og arbeidsplasser på en gang forteller det meg at systemet har store mangler, og ikke tåler særlig utfordringer. Det er designet for høyest mulig profitt. Og enhver utbygging som ikke er boliger selges inn med antall arbeidsplasser.

Det er ikke en fordel for fremmedarbeidere, som må være uten sin familie og nettverk i lange perioder. Det er ikke en fordel for lokalsamfunnet at jobber går til fremmedarbeidere. Det krever mye energi og gir slitasje på miljø å frakte dem frem og tilbake. Fører til sosial dumping. Og så må det skapes nye arbeidsplasser til de lokale nordmenn. Men det er en fordel for bunnlinjer.

Og vi blir fortalt at det er effektiv u-hjelp. Og er man i mot u-hjelp, hva er man da? Å fremstille problemstillingen på dette viset er moralsk lavmål. Vi skal kives om arbeidsplasser og småpenger mens næringslivet får både krisehjelp og tar ut profitt.

Nå ser vi hvor lite som skal til for få vårt globale system til å slite. Da er systemet kanskje ikke så bra for næringslivet heller, når det kommer til stykket?